Lovspeil

Kapittel 18. Vrakfjerning, undersøkelse av sjøulykker, sjørettsskjønn og skipsbøker

Denne siden viser sjøloven § 472a. Bruk lenkene over og under bestemmelsen for å navigere til kapittel, forrige eller neste paragraf.

Sjøloven § 472 a – Definisjoner

Med alvorlig ulykke menes i denne loven en ulykke hvor det har vært brann, eksplosjon, sammenstøt e.l., ekstreme vær- eller isforhold, sprekker eller feil på skroget mv. som fører til:
  1. maskinstans, betydelig skade i innredningen, betydelig strukturell skade, herunder vanngjennomtrengning i skroget, slik at skipet ikke er i stand til å fortsette seilasen, eller
  2. forurensning, eller
  3. havari som gjør det nødvendig å taue skipet eller få assistanse fra land.
Med hurtiggående passasjerfartøy menes i denne loven et hurtiggående fartøy som definert i regel X/1 i SOLAS-konvensjonen av 1974 med senere endringer, og som kan transportere flere enn tolv passasjerer.
Med roroferge menes i denne loven et sjøgående passasjerskip som er utstyrt med innretninger som gjør det mulig å kjøre vei- eller skinnegående kjøretøyer på og av skipet, og som kan transportere flere enn tolv passasjerer.
Med sjøulykke menes i denne loven når det ved driften av skip oppstår en hendelse hvor:
  1. noen omkommer eller det voldes betydelig skade på person,
  2. skipet har eller må antas å ha gått tapt, eller skipet er forlatt,
  3. det oppstår betydelig skade på skipet,
  4. skipet har grunnstøtt eller vært involvert i et sammenstøt eller hendelse som medfører at skipet ikke lenger er funksjonsdyktig, eller
  5. det oppstår betydelig skade på miljøet eller fare for miljøet som følge av skade på skipet.
Med svært alvorlig sjøulykke menes i denne loven en sjøulykke som innebærer at skipet har gått tapt, noen har omkommet eller det er påført betydelig skade på miljøet, eller det har vært umiddelbar fare for noe av dette med et passasjerskip.
Skade på skip, personer eller miljøet som er foretatt med hensikt, skal ikke anses som en sjøulykke eller svært alvorlig sjøulykke.