Lovspeil

Lov om overføring av domfelte

Denne siden viser Lov om overføring av domfelte i en brukervennlig struktur med kapitler, paragrafer og stabile lenker til hver bestemmelse.

Dokumenttype
Lov
Dato
1991-07-20
Nummer
67
Kilde
Lovdata
Departement
Justis- og beredskapsdepartementet
I kraft
1993-04-01
Sist importert
17. juni 2026
Sist oppdatert i kilde
5. mai 2022
Rettsområde
Internasjonal rett, Konvensjoner. Overenskomster, Sivil- og straffeprosess, Straffeprosess/straffeprosessloven, Utlevering, Sivil- og straffeprosess, Straffegjennomføring
Vis på Lovdata ↗

I. Lov om overføring av domfelte

Del A.

Kapittel I. Innledende bestemmelser.

§ 1egen side

Etter reglene i denne loven kan norske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i utlandet og utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i Norge. Loven gjelder ikke for avgjørelser som omfattes av lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

§ 2egen side

Kongen kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av loven.

Kapittel II. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte (overføringskonvensjonen).

§ 3egen side

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av overføringskonvensjonen, jf. del B i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Hvis den annen stat er tilsluttet konvensjonens tilleggsprotokoll av 18. desember 1997, kan fullbyrding skje i samsvar med overføringskonvensjonen slik den suppleres av reglene i tilleggsprotokollen. En anmodning fra en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge avgjøres av departementet. Departementet skal umiddelbart opplyse den anmodende staten om utfallet av anmodningen. En norsk anmodning til en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge fremmes av departementet.

§ 4egen side

Med norsk borger i overføringskonvensjonens forstand menes en person som har norsk statsborgerskap, eller som har bosted i Norge, eller som på annen måte har slik tilknytning til landet at overføring er naturlig.

§ 5egen side

Når det er bestemt at en domfelt skal overføres til Norge, kan departementet bestemme at fullbyrdingen av straffen skal skje
  1. etter reglene om fortsatt fullbyrding i overføringskonvensjonen art. 10, jf. § 6 i loven, eller
  2. etter reglene om omgjøring av straffen i overføringskonvensjonen art. 11, jf. § 7 i loven.
Fullbyrding i Norge av en utenlandsk straffereaksjon mot en utilregnelig person kan bare skje etter dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller til tvungen omsorg etter straffeloven § 63.

§ 6egen side

Når departementet bestemmer at det skal skje fortsatt fullbyrding, anmodes kriminalomsorgen om å iverksette fullbyrding av resten av frihetsstraffen. Dersom frihetsstraffen etter sin art strider mot norsk lov, eller dersom straffen for forbrytelsen overstiger strafferammen for samme forhold etter norsk lov, anmodes påtalemyndigheten i stedet om å bringe saken inn for retten, som ved dom skal fastsette en ny straff for forholdet. Straffen skal såvidt mulig svare til straffen fastsatt i domslandet, men må etter sin art være forenlig med norsk rett. Den må ikke overskride norske strafferammer for tilsvarende forhold og ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling.

§ 7egen side

Når departementet bestemmer at den strafferettslige reaksjonen skal omgjøres, anmodes påtalemyndigheten om å bringe saken inn for retten. Retten skal ved dom omgjøre den utenlandske straffen til den frihetsstraff som følger av norsk rett for tilsvarende forhold. Retten skal ved straffutmålingen
  1. være bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den utenlandske dommen,
  2. ikke gjøre en frihetsstraff om til en økonomisk sanksjon,
  3. fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten, og
  4. ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling. Domstolen skal herunder ikke være bundet av den minstestraffen som er fastsatt i norsk rett for det forholdet saken gjelder.

§ 7 aegen side

Ved anmodning fra fullbyrdingsstaten etter tilleggsprotokollen artikkel 3 fjerde ledd bokstav a eller tilsvarende bestemmelser i andre internasjonale avtaler gjelder prosedyrene for vurdering av utlevering eller overlevering tilsvarende.

§ 8egen side

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i overføringskonvensjonen får anvendelse også på avgjørelser truffet før konvensjonen trådte i kraft mellom Norge og vedkommende land.

Kapittel III. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen).

§ 9egen side

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av gyldighetskonvensjonen, jf. del C i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Avgjørelse om fullbyrding skal skje eller ikke, treffes ved dom. Avgjørelse etter gyldighetskonvensjonen art. 39 nr. 2 første punktum treffes ved kjennelse, som kan ankes etter reglene om anke over dommer.

§ 10egen side

Forelegg kan utferdiges i alle tilfelle hvor den utenlandske dommen eller liknende går ut på bot eller inndragning.

§ 11egen side

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i gyldighetskonvensjonen får anvendelse på avgjørelser truffet etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom Norge og vedkommende stat. Kongen kan likevel på grunnlag av avtale med vedkommende stat fastsette at bestemmelsene også skal gjelde tidligere avgjørelser.

Kapittel IV. Særlig om saker som ikke omfattes av overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen

§ 12egen side

Rettskraftige avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som skal kunne fullbyrdes i en annen stat i medhold av en annen avtale enn overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen, kan fullbyrdes i henhold til bestemmelsene i avtalen.
Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om straffen overskrider norske strafferammer for tilsvarende forhold. I slike tilfeller kreves likevel samtykke fra domfelte.
For fullbyrding i Norge gjelder loven kapittel II eller III tilsvarende så langt de er forenlige med avtalens bestemmelser. Fullbyrding av frihetsstraff skjer i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven.

§ 13egen side

Hvis det foreligger særlige grunner, kan Kongen bestemme at en strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse pålagt ved en rettskraftig avgjørelse i en annen stat, kan fullbyrdes her i riket selv om det ikke følger av avtale som nevnt i §§ 3, 9 eller 12.
På samme vilkår kan Kongen bestemme at strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse idømt av en norsk domstol, kan fullbyrdes i en annen stat.
Bestemmelsene i § 12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Kapittel V. Fellesregler for behandling av saker etter kapittel II, III og IV

§ 14egen side

Saker som skal avgjøres av en norsk domstol, behandles etter straffeprosesslovens regler med de unntakene som følger av loven og de konvensjonene den gjennomfører.

§ 15egen side

Sakene skal i første instans alltid behandles for tingrett, og uten at tiltalebeslutning utferdiges. Meddommere tilkalles bare dersom den siktede begjærer det. Bestemmelsene i første ledd gjelder likevel ikke saker som omfattes av gyldighetskonvensjonen art. 25 nr. 1 eller 26 nr. 1. Domsslutningen skal gå ut på at den utenlandske dommen eller liknende fullbyrdes ved at den siktede dømmes til en nærmere angitt straff, i samsvar med denne loven og vedkommende norske straffebud (som rammer forholdet eller ville ha rammet det om det hadde funnet sted i Norge).

§ 16egen side

Offentlig forsvarer oppnevnes i alle saker hvor det ikke har vært utferdiget forelegg etter § 10. Har forelegg vært utferdiget, gjelder straffeprosesslovens regler om oppnevning av forsvarer.

§ 17egen side

Gjelder saken fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse på frihetsstraff eller annen strafferettslig følge av frihetsberøvende karakter, kan varetektsfengsling foretas i medhold av overføringskonvensjonen art. 11 nr. 2 og art. 16 nr. 5, tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen art. 2 nr. 2, gyldighetskonvensjonen art. 13 og art. 32 eller avtale som nevnt i § 12 og for øvrig i medhold av straffeprosesslovens bestemmelser. Straffeprosessloven §§ 181 og 184 jf. § 188 gjelder tilsvarende.

§ 18egen side

Sakskostnader i forbindelse med avgjørelser i tingretten etter denne loven kan ikke idømmes med mindre det er foretatt en fullstendig prøving av saken.

Del B

Art 1. Definisjoner

I denne konvensjonen skal:
  1. «strafferettslig reaksjon» bety enhver straff eller annen reaksjon som er idømt av en domstol på grunn av et straffbart forhold, og som innebærer frihetsberøvelse for et begrenset eller ubegrenset tidsrom;
  2. «dom» bety en domstolsavgjørelse som ilegger noen en strafferettslig reaksjon;
  3. «domslandet» bety den staten hvor den strafferettslige reaksjonen ble ilagt den personen som kan bli eller er blitt overført;
  4. «fullbyrdingslandet» bety den staten som den domfelte kan bli eller er blitt overført til for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen.

Art 2. Alminnelige prinsipper

1. Partene forplikter seg til å samarbeide i størst mulig utstrekning når det gjelder overføring av domfelte i samsvar med bestemmelsene i konvensjonen.
2. En person som er dømt på en Parts territorium, kan i samsvar med bestemmelsene i konvensjonen overføres til en annen Parts territorium for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen som er ilagt ham. Med dette for øye kan han overfor domslandet eller overfor fullbyrdingslandet gi uttrykk for sitt ønske om overføring etter reglene i konvensjonen.
3. Anmodning om overføring kan settes fram enten av domslandet eller av fullbyrdingslandet.

Art 3. Vilkår for overføring

1. Overføring av en domfelt etter konvensjonen kan bare skje på følgende vilkår:
  1. at den domfelte er borger av fullbyrdingslandet;
  2. at dommen er rettskraftig;
  3. at den domfelte på det tidspunktet overføringsanmodningen mottas, ennå har minst seks måneder igjen å sone av den strafferettslige reaksjonen, eller at den strafferettslige reaksjonen er tidsubestemt;
  4. at den domfelte samtykker i overføringen eller, hvor en av de to statene finner det nødvendig på grunn av den domfeltes alder eller hans fysiske eller mentale tilstand, at den domfeltes verge eller annen rettslig stedfortreder samtykker;
  5. at de handlingene eller unnlatelsene som den strafferettslige reaksjonen er ilagt på grunn av, er straffbare etter loven i fullbyrdingslandet eller ville være straffbare dersom de ble begått på fullbyrdingslandets territorium; og
  6. at domslandet og fullbyrdingslandet er enige om overføringen.
2. I særlige tilfelle kan Partene samtykke i en overføring selv om den tiden som gjenstår å sone for den domfelte, er mindre enn det som er fastsatt i første ledd bokstav c.
3. En stat kan på det tidspunktet den undertegner konvensjonen eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredingsdokument, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, meddele at den har til hensikt å unnta anvendelsen av en av framgangsmåtene fastsatt i artikkel 9 første ledd bokstavene a og b i forhold til andre Parter.
4. En stat kan når som helst, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, definere for sitt eget vedkommende begrepet «borger» i konvensjonens forstand.

Art 4. Opplysningsplikt

1. En domfelt som konvensjonen kan få anvendelse for, skal av domslandet gjøres kjent med innholdet av konvensjonen.
2. Dersom den domfelte overfor domslandet har gitt uttrykk for et ønske om å bli overført i medhold av konvensjonen, skal denne staten underrette fullbyrdingslandet om dette så snart som praktisk mulig etter at dommen er blitt rettskraftig.
3. Underretningen skal inneholde følgende opplysninger:
  1. domfeltes navn, fødselsdato og fødested;
  2. hans eventuelle adresse i fullbyrdingslandet;
  3. en beskrivelse av de faktiske forhold som lå til grunn for den strafferettslige reaksjonen;
  4. den strafferettslige reaksjonens art og varighet og når soningen ble påbegynt.
4. Dersom den domfelte har gitt uttrykk for sitt ønske overfor fullbyrdingslandet, skal domslandet, etter anmodning, gi fullbyrdingslandet de opplysningene som er nevnt i tredje ledd ovenfor.
5. Den domfelte skal få skriftig meddelelse om eventuelle tiltak som domslandet eller fullbyrdingslandet treffer i samsvar med de foregående leddene og likeledes om eventuelle avgjørelser som treffes av noen av statene i anledning av en overføringsanmodning.

Art 5. Anmodninger og svar

1. Anmodninger om overføring og svar skal være skriftlig.
2. Anmodninger skal rettes fra Justisdepartementet i den anmodende staten til Justisdepartementet i den anmodete staten. Svar skal framsendes gjennom de samme kanalene.
3. En Part kan, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, meddele at den vil bruke andre kommunikasjonskanaler.
4. Den anmodete staten skal umiddelbart opplyse den anmodende staten om sin avgjørelse om hvorvidt den samtykker i den anmodete overføringen eller ikke.

Art 6. Ledsagende dokumenter

1. Fullbyrdingslandet skal, dersom det er anmodet om det av domslandet, sende dette følgende dokumenter:
  1. et dokument eller en erklæring som viser at den domfelte er borger av fullbyrdingslandet;
  2. en kopi av vedkommende lovbestemmelse i fullbyrdingslandet som viser at de handlingene eller unnlatelsene som den strafferettslige reaksjonen er ilagt på grunn av i domslandet, er straffbare etter loven i fullbyrdingslandet, eller ville være straffbare dersom de ble begått på dets territorium;
  3. en erklæring som inneholder de opplysningene som er nevnt i artikkel 9 andre ledd.
2. Dersom det anmodes om en overføring, skal domslandet sende følgende dokumenter til fullbyrdingslandet, med mindre en av statene allerede har angitt at den ikke vil samtykke i overføringen:
  1. en bekreftet gjenpart av dommen og de lovbestemmelsene som ligger til grunn for den;
  2. en erklæring som angir hvor mye av den strafferettslige reaksjonen som allerede er sonet, herunder opplysninger om eventuell varetektsfengsling eller annen fengslig forvaring før domfellelsen, om ettergivelse og om ethvert annet forhold av betydning for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen;
  3. en erklæring som inneholder samtykke til overføringen som nevnt i artikkel 3 første ledd bokstav d; og
  4. når det er grunn til det, eventuelle medisinske rapporter eller personundersøkelser om den domfelte, opplysninger om behandlingen av ham i domslandet og eventuelle anbefalinger om den videre behandlingen av ham i fullbyrdingslandet.
3. Hver av statene kan be om å få seg forelagt ethvert dokument eller enhver erklæring som er nevnt i første eller andre ledd ovenfor, før den framsetter en anmodning om overføring eller treffer en avgjørelse om hvorvidt den samtykker i overføringen eller ikke.

Art 7. Samtykke og dets bekreftelse

1. Domslandet skal påse at den personen som skal avgi samtykke til overføring etter artikkel 3 første ledd bokstav d, gjør dette frivillig og med fullt kjennskap til de rettslige konsekvensene av dette. Framgangsmåten for å avgi et slikt samtykke skal følge reglene i domslandets lovgivning.
2. Domslandet skal gi fullbyrdingslandet adgang til å kontrollere gjennom konsul eller en annen tjenestemann som man er blitt enig om med fullbyrdingslandet, at samtykket er gitt i samsvar med vilkårene fastsatt i første ledd ovenfor.

Art 8. Virkningen av overføring for domslandet

1. Når myndighetene i fullbyrdingslandet tar hånd om en domfelt, opphører fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen i domslandet.
2. Domslandet kan ikke lenger fullbyrde den strafferettslige reaksjonen dersom fullbyrdingslandet anser fullbyrdingen av den for fullført.

Art 9. Virkningen av overføring for fullbyrdingslandet

1. De kompetente myndighetene i fullbyrdingslandet skal:
  1. fortsette fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen umiddelbart eller gjennom en domstolsavgjørelse eller et forvaltningsvedtak på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 10, eller
  2. gjennom en rettslig eller administrativ avgjørelse omgjøre den strafferettslige reaksjonen som er idømt i domslandet, til en sanksjon som er fastsatt i loven i fullbyrdingslandet for samme overtredelse, på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 11.
2. Når den blir anmodet om det, skal fullbyrdingslandet meddele domslandet før overføring av den domfelte hvilken av de nevnte framgangsmåtene den akter å følge.
3. Fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen skal skje i henhold til fullbyrdingslandets lovgivning, og denne staten alene skal være kompetent til å treffe alle påkrevde avgjørelser.
4. En stat som i henhold til egen nasjonal lovgivning ikke kan gjøre bruk av en av de framgangsmåtene som er nevnt i første ledd for å fullbyrde reaksjoner som en annen Part har ilagt utilregnelige domfelte, og som er rede til å motta slike personer til videre behandling, kan ved en erklæring til Europarådets generalsekretær opplyse om den framgangsmåten den vil følge i slike saker.

Art 10. Fortsatt fullbyrding

1. I tilfelle av fortsatt fullbyrding er fullbyrdingslandet bundet av den strafferettslige reaksjonens rettslige karakter og varighet slik denne er fastsatt av domslandet.
2. Men dersom den strafferettslige reaksjonen på grunn av sin karakter eller varighet er uforenlig med fullbyrdingslandets rett, eller dersom dens lovgivning krever det, kan staten gjennom en domstolsavgjørelse eller et forvaltningsvedtak tilpasse sanksjonen til den straffen eller det tiltaket som er fastsatt i dens egen lov for en liknende overtredelse. Denne straffen eller dette tiltaket skal så langt som mulig svare til den strafferettslige reaksjonen som skal fullbyrdes. Den skal ikke skjerpe, verken med hensyn til sin karakter eller varighet, den strafferettslige reaksjonen som er ilagt i domslandet, og heller ikke overskride den maksimumsstraffen som er fastsatt i fullbyrdingslandets lovgivning.

Art 11. Omgjøring av den strafferettslige reaksjonen

1. I tilfelle omgjøring av den strafferettslige reaksjonen skal de framgangsmåtene som er fastsatt i fullbyrdingslandets lovgivning, anvendes. Ved omgjøring av den strafferettslige reaksjonen skal den kompetente myndighet:
  1. være bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den dommen som er avsagt i domslandet;
  2. ikke gjøre en sanksjon som går ut på frihetsberøvelse om til en økonomisk sanksjon;
  3. fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten; og
  4. ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling og ikke være bundet av den minstestraffen som måtte være fastsatt i fullbyrdingslandets lovgivning for det eller de straffbare forhold som er begått.
2. Dersom omgjøringssaken behandles etter overføringen av den domfelte, skal fullbyrdingslandet holde vedkommende i fengslig forvaring eller på annen måte sikre at han er til stede i fullbyrdingslandet i påvente av resultatet av saken.

Art 12. Benådning, amnesti, ombytting

Hver av Partene kan benåde, gi amnesti eller vedta ombytting av den strafferettslige reaksjonen i samsvar med sin grunnlov eller andre lover.

Art 13. Gjenopptakelse

Bare domslandet har adgang til å avgjøre en begjæring om gjenopptakelse av dommen.

Art 14. Opphør av fullbyrdingen

Fullbyrdingslandet skal bringe fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen til opphør så snart den er blitt underrettet av domslandet om eventuelle vedtak eller tiltak som har til følge at den strafferettslige reaksjonen ikke lenger kan fullbyrdes.

Art 15. Opplysninger om fullbyrding

Fullbyrdingslandet skal gi domslandet opplysninger om fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen:
  1. når den anser fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen som fullført;
  2. dersom den domfelte har unnsluppet fra varetekt eller annen fengslig forvaring før fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen er fullført; eller
  3. dersom domslandet anmoder om en særskilt redegjørelse.

Art 16. Transitt

1. En Part skal i samsvar med egen lovgivning innvilge en anmodning om transitt av en domfelt over sitt territorium, dersom anmodningen er framsatt av en annen Part og denne er blitt enig med nok en annen Part eller en tredje stat om overføring av vedkommende person til eller fra sitt territorium.
2. En Part kan nekte transitt:
  1. dersom den domfelte er en av Partens egne borgere, eller
  2. dersom overtredelsen som den strafferettslige reaksjonen er ilagt for, ikke utgjør en overtredelse etter dens egen lov.
3. Anmodninger om transitt og svar skal meddeles gjennom de kanalene som er nevnt i bestemmelsene i artikkel 5 andre og tredje ledd.
4. En Part kan innvilge en anmodning fra en tredje stat om transitt av en domfelt over sitt territorium dersom denne staten er blitt enig med en annen Part om overføring av den domfelte til eller fra sitt territorium.
5. Den anmodete Parten som er anmodet om å innvilge transitt, kan bare beholde den domfelte i fengslig forvaring for det tidsrommet som er nødvendig for transitt over sitt territorium.
6. Den Parten som er anmodet om å innvilge transitt, kan bli bedt om å avgi en forsikring om at den domfelte ikke vil bli satt under rettsforfølging eller, med unntak som nevnt i leddet foran, ikke vil bli tatt i forvaring eller på annen måte utsatt for frihetsbegrensning på transittstatens territorium på grunn av eventuelle overtredelser som er begått eller strafferettslig reaksjon som er idømt før den domfeltes avreise fra domslandets territorium.
7. Anmodning om transitt kreves ikke dersom transporten skjer gjennom luftrommet over en Parts territorium, og ingen mellomlanding er forutsatt i ruteopplegget. Imidlertid kan en stat, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær på det tidspunktet den undertegner konvensjonen eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokument, kreve at den skal få melding om enhver slik transitt over sitt territorium.

Art 17. Språk og kostnader

1. Opplysninger etter artikkel 4 andre til fjerde ledd skal gis på språket til den Parten som er adressat, eller på et av Europarådets offisielle språk.
2. Med forbehold for tredje ledd nedenfor kreves det ingen oversettelse av overføringsanmodninger eller av ledsagende dokumenter.
3. En stat kan, på det tidspunktet den undertegner konvensjonen eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokument, kreve, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, at det ved overføringsanmodninger og ledsagende dokumenter skal følge en oversettelse til statens eget språk eller til det av disse språkene som staten anviser. Den kan i den forbindelse erklære seg rede til å akseptere oversettelser på ethvert annet språk i tillegg til det eller de offisielle språkene i Europarådet.
4. Unntatt som bestemt i artikkel 6 andre ledd bokstav a trenger dokumenter som oversendes ved anvendelsen av konvensjonen, ikke være bekreftet.
5. Kostnader pådratt ved anvendelsen av konvensjonen skal dekkes av fullbyrdingslandet, unntatt kostnader som utelukkende er pådratt på domslandets territorium.

Art 18. Undertegning og ikrafttreden

1. Konvensjonen er åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater og ikke-medlemsstater som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen. Den skal være gjenstand for ratifikasjon, godkjenning eller tilslutning. Ratifikasjons-, godkjennings- eller tilslutningsdokumenter skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.
2. Konvensjonen skal tre i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter den datoen da tre av Europarådets medlemsstater har samtykket i å være bundet av konvensjonen i samsvar med bestemmelsene i første ledd.
3. For en signatarstat som deretter samtykker i å være bundet av konvensjonen, skal den tre i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter datoen for deponering av ratifikasjons-, godkjennings- eller tilslutningsdokument.

Art 19. Tiltredelse av ikke-medlemsstater

1. Etter at konvensjonen er trådt i kraft, kan Europarådets Ministerkomité, etter å ha rådført seg med de kontraherende statene, innby en stat som ikke er medlem av Europarådet og som heller ikke er nevnt i artikkel 18 første ledd, til å tiltre konvensjonen, gjennom et vedtak truffet av et flertall som bestemt i artikkel 20 bokstav d i Europarådets Statutter og med enstemmig tilslutning fra de kontraherende statenes representanter som har rett til sete i Komiteen.
2. For en tiltredende stat skal konvensjonen tre i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter datoen for deponering av tiltredelsesdokumentet hos Europarådets generalsekretær.

Art 20. Territorielt virkeområde

1. En stat kan på det tidspunkt den undertegner konvensjonen eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokument, angi det territoriet eller de territoriene som konvensjonen skal få.
2. En stat kan på et senere tidspunkt, ved en erklæring til Europarådets generalsekretær, utvide virkeområdet for konvensjonen til et annet territorium angitt i erklæringen. I forhold til et slikt territorium skal konvensjonen tre i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter datoen for generalsekretærens mottakelse av en slik erklæring.
3. Erklæringer avgitt i medhold av de to foregående leddene, i forhold til et territorium angitt i en slik erklæring, trekkes tilbake ved en meddelelse til generalsekretæren. Tilbaketrekkingen trer i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter datoen for generalsekretærens mottakelse av en slik meddelelse.

Art 21. Virkeområde i tid

Konvensjonen skal gjelde for fullbyrding av strafferettslige reaksjoner som er ilagt enten før eller etter dens ikrafttreden.

Art 22. Forholdet til andre konvensjoner og avtaler

1. Konvensjonen får ingen virkning på rettigheter og forpliktelser som følger av utleveringstraktater eller andre traktater om internasjonalt samarbeid i straffesaker som gir adgang til å overføre fengslete personer med sikte på konfrontasjon eller vitneførsel.
2. Dersom to eller flere Parter allerede har sluttet en avtale eller traktat om overføring av domfelte eller på annen måte har etablert et gjensidig forhold i slike saker, eller skulle de i framtiden gjøre dette, skal de ha rett til å anvende den avtalen eller traktaten eller å regulere det gjensidige forholdet i samsvar med disse, istedenfor ved denne konvensjonen.
3. Denne konvensjonen berører ikke retten til de statene som er Parter i Den europeiske konvensjonen om internasjonal gyldighet av straffedommer til å slutte bilaterale eller multilaterale avtaler med hverandre i saker som er behandlet i den konvensjonen med sikte på å supplere dens bestemmelser eller tilrettelegge forholdene for anvendelsen av de prinsippene som er nedfelt der.
4. Dersom en anmodning om overføring kommer innenfor rammen av både denne konvensjonen og Den europeiske konvensjonen om internasjonal gyldighet av straffedommer eller en annen avtale eller traktat om overføring av domfelte, skal den anmodende staten når den framsetter anmodningen, angi det grunnlaget anmodningen hviler på.

Art 23. Minnelig ordning

Europarådets styringskomité for kriminalspørsmål skal holdes orientert om anvendelsen av konvensjonen og skal gjøre alt som er nødvendig for å legge forholdene til rette for å få til en minnelig ordning vedrørende problemer som kan oppstå ved anvendelsen av konvensjonen.

Art 24. Oppsigelse

1. En Part kan til enhver tid si opp konvensjonen gjennom en meddelelse til Europarådets generalsekretær.
2. En slik oppsigelse skal tre i kraft den første dagen i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter datoen for generalsekretærens mottakelse av meddelelsen.
3. Konvensjonen skal imidlertid fortsatt gjelde for fullbyrding av strafferettslige reaksjoner vedrørende personer som er blitt overført i samsvar med bestemmelsene i konvensjonen før tidspunktet for en slik oppsigelses ikrafttreden.

Art 25. Meddelelser

Europarådets generalsekretær skal underrette medlemmene av Europarådet, de ikke-medlemsstatene som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, og stater som har tiltrådt konvensjonen om:
  1. enhver undertegning;
  2. deponeringen av ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokumenter;
  3. enhver dato for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artiklene 18 andre og tredje ledd, 19 andre ledd og 20 paragrafene andre og tredje ledd;
  4. enhver annen handling, erklæring, meddelelse eller kommunikasjon som gjelder konvensjonen.

Tilleggsprotokoll

Art 1. Alminnelige bestemmelser

1. De ord og uttrykk som benyttes i protokollen, skal tolkes i samsvar med den betydning de har i konvensjonen.
2. Konvensjonens bestemmelser skal gjelde i den utstrekning de er forenlige med bestemmelsene i denne protokoll.

Art 2. Personer som har flyktet fra domsstaten

1. Når en parts borger som er ilagt en strafferettslig reaksjon på en annen parts territorium som en del av en rettskraftig dom, søker å unngå fullbyrding eller fortsatt fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen i domsstaten1 ved å flykte til førstnevnte parts territorium før den strafferettslige reaksjonen er sonet, kan domsstaten be den andre parten om å overta fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen.
2. På domsstatens anmodning kan fullbyrdingsstaten,2 før den mottar dokumentene til støtte for anmodningen, eller før den tar stilling til anmodningen, arrestere den domfelte eller treffe andre tiltak for å sikre at den domfelte blir værende på dens territorium til det er tatt stilling til anmodningen. Anmodninger om midlertidige tiltak skal inneholde de opplysninger som er nevnt i konvensjonens artikkel 4 nr. 3. Den domfeltes strafferettslige stilling skal ikke bli forverret som følge av utholdt varetekt i henhold til dette nr.
3. Fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjon skal kunne overføres uten den domfeltes samtykke.
1 Jf. art. 1, c.
2 Jf. art. 1, d.

Art 3. Domfelte som er gjenstand for utvisningsvedtak

1. På domsstatens1 anmodning kan fullbyrdingsstaten,2 med forbehold for bestemmelsene i denne artikkel, gi sin tilslutning til overføring av en domfelt uten vedkommendes samtykke når den strafferettslige reaksjon sistnevnte er ilagt, eller et forvaltningsvedtak som følger av den strafferettslige reaksjonen, inneholder et utvisningsvedtak eller annet tiltak som har til følge at vedkommende ikke lenger får oppholde seg på domsstatens territorium når han eller hun løslates fra fengsel.
2. Fullbyrdingsstaten skal ikke gi sin tilslutning som nevnt i nr 1 uten å ha tatt hensyn til den domfeltes eget syn.
3. I forbindelse med anvendelsen av denne artikkel skal domsstaten legge fram for fullbyrdingsstaten:
  1. en erklæring som inneholder den domfeltes eget syn på den foreslåtte overføringen, og
  2. en kopi av utvisningsvedtak eller annet vedtak som har til følge at domfelte ikke lenger får oppholde seg på domsstatens territorium når han eller hun løslates fra fengsel.
4. Den som overføres i henhold til bestemmelsene i denne artikkel, skal ikke straffeforfølges, ilegges straffereaksjon eller holdes i varetekt med henblikk på gjennomføring av en strafferettslig reaksjon eller vedtak om varetekt, for noen straffbar handling begått før han eller hun ble overført unntatt den handling som ligger til grunn for den strafferettslige reaksjonen som skal fullbyrdes, og hans eller hennes personlige frihet skal heller ikke innskrenkes av noen annen grunn, unntatt i følgende tilfeller:
  1. når domsstaten tillater det; anmodning om tillatelse skal fremmes sammen med alle relevante dokumenter og en rettsprotokoll inneholdende den domfeltes forklaring; tillatelse skal gis når den straffbare handling som ligger til grunn for anmodningen, i seg selv ville begrunnet utlevering etter domsstatens lov, eller når bare straffeomfanget ville utelukke utlevering;
  2. når den domfelte, etter å ha hatt anledning til å forlate fullbyrdingsstatens territorium, ikke har gjort dette innen 45 dager etter endelig løslatelse, eller hvis han eller hun har vendt tilbake til dette territoriet etter å ha forlatt det.
5. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 4 kan fullbyrdingsstaten treffe de tiltak som måtte være nødvendige etter dens lovgivning, herunder straffeforfølgning in absentia, for å forhindre rettslige virkninger av utløpt tidsfrist.
6. Enhver konvensjonspart kan ved en erklæring rettet til Europarådets generalsekretær si fra om at den ikke vil overta fullbyrding av strafferettslige reaksjoner under de omstendigheter som er beskrevet i denne artikkel.
1 Jf. art. 1, c.
2 Jf. art. 1, d.

Del C.

Del I. Definisjoner.

Art 1egen side

I denne konvensjon
  1. betyr «europeisk straffedom» enhver endelig avgjørelse truffet av en straffedomstol i en kontraherende stat etter en forfølgning i straffeprosessuelle former;
  2. omfatter «lovovertredelse», foruten handlinger som omfattes av straffelovgivningen, slike handlinger som behandles etter de bestemmelser som er oppregnet i bilag II til denne konvensjon, forutsatt at vedkommende person, dersom disse bestemmelsene legger avgjørelsen til en administrativ myndighet, har mulighet for å få saken prøvd av en domstol;
  3. betyr «domfellelse» ileggelse av en sanksjon;
  4. betyr «sanksjon» enhver straff eller annen foranstaltning, som i anledning av en lovovertredelse uttrykkelig er pålagt en person i en europeisk straffedom eller i en «ordonnance pénale»;
  5. betyr «rettighetstap» ethvert varig eller tidsbegrenset tap av rettigheter, ethvert forhold eller tap av rettsevne;
  6. betyr «uteblivelsesdom» enhver avgjørelse, som betraktes som sådan i medhold av artikkel 21 nr. 2;
  7. betyr «ordonnance pénale» enhver av de avgjørelser som er oppregnet i bilag III til denne konvensjon og som er truffet i en annen kontraherende stat.

Del II. Fullbyrding av europeiske straffedommer.1

Del III. Europeiske straffedommers internasjonale rettsvirkninger.

Del IV. Avsluttende bestemmelser.

Art 58egen side

1. Denne konvensjon er åpen for undertegning av de av Europarådets medlemmer som er representert i Ministerkomiteen. Den skal ratifiseres eller godkjennes. Ratifikasjons- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.
2. Konvensjonen skal tre i kraft tre måneder etter datoen for deponeringen av det tredje ratifikasjons- eller godkjenningsdokument.
3. For enhver signatarstat som deretter ratifiserer eller godkjenner konvensjonen, skal den tre i kraft tre måneder etter datoen for deponeringen av denne stats ratifikasjons- eller godkjenningsdokument.

Art 59egen side

1. Etter konvensjonens ikrafttredelse kan Europarådets Ministerkomité innby enhver stat som ikke er medlem av Rådet til å slutte seg til konvensjonen, forutsatt at beslutningen om slik innbydelse får enstemmig tilslutning av de av Rådets medlemmer som har ratifisert konvensjonen.
2. Tilslutning skjer ved deponering av et tiltredelsesdokument hos Europarådets generalsekretær, og får virkning tre måneder etter datoen for deponeringen.

Art 60egen side

1. Enhver kontraherende stat kan ved undertegningen av konvensjonen eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument angi på hvilket eller hvilke territorier konvensjonen får anvendelse.
2. Enhver kontraherende stat kan ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument eller på hvilket som helst senere tidspunkt ved å avgi en erklæring til Europarådets generalsekretær underrette om at den utstrekker konvensjonen til et eller flere andre territorier som er nevnt i erklæringen, og for hvis internasjonale forbindelser den er ansvarlig, eller på hvis vegne den har myndighet til å inngå forpliktelser.
3. Enhver erklæring som er avgitt i medhold av nr. 2, kan trekkes tilbake etter de regler som er fastsatt i konvensjonens artikkel 64, for så vidt angår ethvert territorium som er nevnt i erklæringen.

Art 61egen side

1. Enhver kontraherende stat kan ved undertegning av konvensjonen eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument underrette om at den tar et eller flere av de forbehold som er nevnt i bilag I til konvensjonen.
2. Enhver kontraherende stat kan helt eller delvis tilbakekalle et forbehold som den har tatt i medhold av nr. 1 ved å avgi en erklæring til Europarådets generalsekretær, og den får virkning fra den dato den er mottatt.
3. En kontraherende stat som har tatt forbehold med hensyn til en bestemmelse i denne konvensjon, kan ikke kreve at en annen kontraherende stat anvender denne bestemmelse; er det tale om et delvis eller betinget forbehold, kan den førstnevnte stat likevel kreve at bestemmelsen anvendes for så vidt den selv har akseptert den.

Art 62egen side

1. Enhver kontraherende stat kan når som helst ved å avgi en erklæring til Europarådets generalsekretær angi de lovbestemmelser som skal opptas i bilag II eller III til denne konvensjon.
2. Europarådets generalsekretær skal underrettes om enhver endring i de nasjonale bestemmelser som er nevnt i bilag II eller III, dersom endringen gjør opplysningene i disse bilag uriktige.
3. Enhver endring som skjer i bilag II eller III i medhold av nr. 1 eller 2, får virkning i den enkelte kontraherende stat en måned etter at Europarådets generalsekretær har gitt underretning om den.

Art 63egen side

1. Enhver kontraherende stat skal med henblikk på anvendelsen av denne konvensjon samtidig med deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument gi Europarådets generalsekretær de relevante opplysninger om de sanksjoner som kan brukes i vedkommende stat, og om hvorledes de fullbyrdes.
2. Europarådets generalsekretær skal likeledes underrettes om enhver senere endring som gjør at de opplysninger som er gitt i medhold av nr. 1, blir uriktige.

Art 64egen side

1. Denne konvensjon berører verken de rettigheter eller forpliktelser som følger av utleveringstraktater og internasjonale multilaterale konvensjoner om særlige forhold som omhandles i denne konvensjon, og som finnes i andre konvensjoner som gjelder mellom kontraherende stater.
2. De kontraherende stater kan inngå bilaterale eller multilaterale overenskomster med hverandre om de forhold som omhandles i denne konvensjon bare med henblikk på å supplere dens bestemmelser eller å lette anvendelsen av de prinsipper den inneholder.
3. Dersom to eller flere kontraherende stater allerede har regulert sitt innbyrdes forhold på dette område på grunnlag av ensartet lovgivning eller ved en særlig ordning, eller skulle de i fremtiden gjøre dette, kan de likevel regulere sitt innbyrdes forhold på dette grunnlag uten hensyn til bestemmelsene i denne konvensjon.
4. Kontraherende stater som slutter å anvende denne konvensjons bestemmelser på sitt innbyrdes forhold, skal underrette Europarådets generalsekretær om det.

Art 65egen side

Europarådets komité for kriminalspørsmål skal holdes underrettet om anvendelsen av denne konvensjon og skal etter behov medvirke til en fredelig løsning av enhver vanskelighet som måtte oppstå i forbindelse med håndhevelsen av konvensjonen.

Art 66egen side

1. Denne konvensjon gjelder uten tidsbegrensning.
2. Enhver kontraherende stat kan for sitt vedkommende si opp denne konvensjon ved å gi underretning om det til Europarådets generalsekretær.
3. Oppsigelse får virkning seks måneder etter at generalsekretæren mottok slik underretning.

Art 67egen side

Europarådets generalsekretær skal underrette de av Rådets medlemmer som er representert i Ministerkomiteen, og enhver stat som har tiltrådt konvensjonen, om:
  1. enhver undertegning;
  2. enhver deponering av et ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument;
  3. enhver ikrafttredelse av denne konvensjon i medhold av artikkel 58;
  4. enhver erklæring mottatt etter artikkel 19 nr. 2;
  5. enhver erklæring mottatt etter artikkel 44 nr. 4;
  6. enhver erklæring mottatt etter artikkel 60;
  7. ethvert forbehold tatt i medhold av bestemmelsene i artikkel 61 nr. 1, samt tilbakekall av slikt forbehold;
  8. enhver erklæring mottatt etter artikkel 62 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 62 nr. 2;
  9. enhver opplysning mottatt etter artikkel 63 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 63 nr. 2;
  10. enhver underretning om bilaterale eller mulitilaterale overenskomster inngått etter artikkel 64 nr. 2, eller om ensartet lovgivning innført etter artikkel 64 nr. 3;
  11. enhver underretning mottatt etter artikkel 66 samt datoen oppsigelsen trer i kraft.

Art 68egen side

Denne konvensjon og de erklæringer og underretninger som angis i medhold av den, får bare anvendelse på fullbyrding av avgjørelser som er truffet etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom vedkommende kontraherende stater.
Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget til det, underskrevet denne konvensjon.
Utferdiget i Haag den 28. mai 1970 i engelsk og fransk tekst, som begge har samme gyldighet, i et eneste eksemplar, som skal oppbevares i Europarådets arkiv. Europarådets generalsekretær skal sende bekreftede kopier til de stater som undertegner eller tiltrer konvensjonen.

II. Endringer i andre lover

III. Stortingets samtykke i ratifikasjon

IV.