Lovspeil

Forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits

Denne siden viser Forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits i en brukervennlig struktur med kapitler, paragrafer og stabile lenker til hver bestemmelse.

Dokumenttype
Forskrift
Dato
2008-10-08
Nummer
1130
Kilde
Lovdata
Departement
Helse- og omsorgsdepartementet
I kraft
2008-11-01
Sist importert
17. juni 2026
Sist oppdatert i kilde
22. april 2022
Vis på Lovdata ↗

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1. Formålegen side

Forskriftens formål er å gjennomføre de rettigheter til norsk autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell som følger av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, jf. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, og av Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer.

§ 2. Virkeområdeegen side

Forskriften gjelder rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for søker som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i en EØS-stat eller i Sveits og som skal utøve yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd eller som spesialist etter helsepersonelloven § 51. Forskriften gjelder også helsepersonells rett til midlertidig tjenesteyting.
Forskriften gjelder for behandling av søknader fra søkere som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i Storbritannia før 1. januar 2021. Forskriften kapittel 2 og 3 om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning mv. gjelder tilsvarende ut 2029 for søkere som var under utdanning i Storbritannia 31. desember 2019.
Forskriften § 3, § 4, § 5 første og sjette ledd, § 12, § 13, § 15 til § 20, § 21, § 22 og § 24 til § 27 om godkjenning av helsepersonell, gjelder tilsvarende for søkere som er utdannet som sykepleier, sunnhetsassistenter eller sosial- og sunnhetsassistenter på Færøyene eller Grønland. Forskriften § 28 om varsling til andre land gjelder tilsvarende for Færøyene og Grønland.

§ 3. Virkning av godkjenningegen side

Helsepersonell som får autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne forskrift eller som har rett til midlertidig å yte tjenester etter forskriften kapittel 4, kan utøve yrket på samme vilkår som helsepersonell med tilsvarende godkjenning i Norge.

§ 4. Ordforklaringeregen side

I forskriften menes med
  1. avtalestat: EØS-stat og Sveits.
  2. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv: Direktiv 2005/36/EF med endringer i direktiv 2006/100/EF, direktiv 2013/25/EU, direktiv 2013/55/EU og Kommisjonens delegerte beslutning (EU) 2016/790 av 13. januar 2016, i samsvar med EØS-avtalen vedlegg VII og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen).
  3. hjemstat: Den staten hvor yrkesutøveren har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner.
  4. Det indre markeds informasjonssystem (IMI): EUs database for informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene.
  5. kvalifikasjonsbevis: Eksamensbevis, attester og annen dokumentasjon utstedt av en ansvarlig myndighet i en avtalestat. Beviset skal dokumentere en bestått yrkeskompetansegivende utdanning som i hovedsak er ervervet innen EØS-området eller i Sveits. Som kvalifikasjonsbevis regnes også bevis utstedt av en tredjestat dersom innehaveren har tre års yrkeserfaring i det aktuelle yrket i den medlemsstat som godkjente beviset.
  6. lovlig etablert: Yrkesutøveren oppfyller alle vilkårene for å utøve et yrke og har ikke fått forbud mot eller begrensninger i retten til å utøve yrket, i en EØS-stat eller Sveits.
  7. lovregulert utdanning: Enhver utdanning som er særlig rettet mot utøvelsen av et gitt yrke og som omfatter ett eller flere kurs, eventuelt supplert med yrkesrettet opplæring eller med en praktisk eller faglig prøveperiode. Strukturen i og nivået på den yrkesrettede utdanningen eller den praktiske eller faglige prøveperioden skal fastsettes ved lov eller forskrift av vedkommende avtalestat eller overvåkes eller godkjennes av den myndighet som er utpekt for dette formål.
  8. lovregulert yrke: Et yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd. I andre EØS-stater eller i Sveits en yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede krav om særlige yrkeskvalifikasjoner. I andre EØS-stater regnes også yrkesvirksomhet utøvet av medlemmer i de britiske organisasjonene Chartered Society of Physiotherapy, Royal Society of Chemistry og British Psychological Society som lovregulert yrke.
  9. vertsstat: Den staten hvor yrkesutøveren har søkt om å utøve sitt yrke enten ved midlertidig tjenesteytelse eller ved etablering.
  10. yrkeserfaring: Faktisk og lovlig utøvelse av det aktuelle yrket i en avtalestat.
  11. yrkeskvalifikasjoner: Kvalifikasjoner dokumentert med kvalifikasjonsbevis, en kompetanseattest som nevnt i forskriften vedlegg I bokstav a, nr. 1 eller yrkeserfaring.

Kapittel 2. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning ved harmoniserte utdanninger

§ 5. Autorisasjon og lisens på grunnlag av kvalifikasjonsbevisegen side

Søker har rett til autorisasjon eller lisens som lege, sykepleier, tannlege, jordmor eller provisorfarmasøyt dersom søkeren fremlegger slikt kvalifikasjonsbevis som
  1. for lege er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.1, og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
  2. for sykepleier er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.2.2
  3. for tannlege er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.3.2 og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
  4. for jordmor er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.5.2
  5. for provisorfarmasøyt er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.6.2 og som er vedlagt en eventuell attest om praktisk tjeneste mv.
Søker som fremlegger kvalifikasjonsbevis som ikke svarer til de titler som fremgår av første ledd, har rett til autorisasjon eller lisens dersom vedkommende fremlegger bekreftelse fra myndighetene i den avtalestaten som har utstedt kvalifikasjonsbeviset. Bekreftelsen skal opplyse om at utdanningen er i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og at kvalifikasjonsbeviset kan likestilles med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i direktivet.
Autorisasjon eller lisens som jordmor etter første og annet ledd skal bare gis dersom kvalifikasjonsbeviset gjelder
  1. en heltidsutdanning til jordmor på minst tre år som
    1. enten er betinget av at vedkommende innehar et diplom, en attest eller annet kvalifikasjonsbevis som gir adgang til universiteter eller høyskoler eller som ellers garanterer et tilsvarende kunnskapsnivå, eller
    2. følges av to år med yrkespraksis som det er utstedt en attest for i samsvar med fjerde ledd,
  2. utdanning på heltid som jordmor i minst to år eller 3600 timer, betinget av at utøveren innehar et kvalifikasjonsbevis som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie som nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.2.2, eller
  3. utdanning på heltid som jordmor i minst 18 måneder eller 3000 timer, betinget av at utøveren innehar et kvalifikasjonsbevis som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie som nevnt i forskriften vedlegg II nr. 5.2.2, og etterfulgt av ett års yrkespraksis som det er utstedt en attest for i samsvar med fjerde ledd.
Attest som nevnt i tredje ledd bokstav a nr. 2 og bokstav c skal utstedes av ansvarlig myndighet i staten der kvalifikasjonene er ervervet. Den skal dokumentere at innehaveren etter å ha oppnådd kvalifikasjonsbevis som jordmor, på tilfredsstillende måte har utført alle former for jordmorvirksomhet i en tilsvarende periode ved et sykehus eller en helseinstitusjon godkjent for dette formål.
Likestilt med attest som nevnt i tredje ledd, bokstav a nr. 2 og bokstav c er en attest fra ansvarlig kompetent myndighet som slår fast at søkeren faktisk og rettmessig har utøvet de aktuelle virksomhetene i minst to sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før tildelingen av attesten.
Likestilt med kvalifikasjonsbevis som nevnt i første ledd bokstav b er dokumentasjon på fullført utdanning som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie fra Færøyene eller Grønland. Utdanningen skal oppfylle minimumskravene som fremgår av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv vedlegg V punkt 5.2.1.

§ 6. Autorisasjon og lisens på grunnlag av ervervede rettigheteregen side

Søker med kvalifikasjonsbevis som ikke er nevnt i forskriften vedlegg II, har rett til autorisasjon eller lisens som lege, sykepleier, tannlege, jordmor eller provisorfarmasøyt dersom
  1. kvalifikasjonsbevis enten er utferdiget før eller gjelder en utdanning påbegynt før tidspunkt som fremgår av forskriften vedlegg II
    1. for lege i punkt 5.1.1
    2. for sykepleier i punkt 5.2.2
    3. for tannlege i punkt 5.3.2
    4. for jordmor i punkt 5.5.2
    5. for provisorfarmasøyt i punkt 5.6.2, og
  2. søkeren fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet det aktuelle yrket sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt. For sykepleier må denne virksomheten ha omfattet fullt ansvar for planlegging, organisering og utføring av omsorg for pasienten.
Søker med kvalifikasjonsbevis fra Den tidligere tyske demokratiske republikk, det tidligere Tsjekkoslovakia, det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia har rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på de vilkårene som fremkommer av forskriften vedlegg III.
Søker med kvalifikasjonsbevis som jordmor fra en annen EØS-stat eller Sveits og som ikke fyller vilkårene i § 5 eller § 6 første ledd, har rett til autorisasjon eller lisens som jordmor dersom vilkårene i forskriften vedlegg VI punkt 1 er oppfylt.

§ 7. Autorisasjon og lisens på grunnlag av særlige ervervede rettigheteregen side

Søker med kvalifikasjonsbevis som sykepleier fra Polen og Romania som enten er utferdiget før det tidspunkt som følger av forskriften vedlegg II punkt 5.2.2 eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunktet, har kun rett til autorisasjon eller lisens som sykepleier dersom vilkårene i forskriften vedlegg IV er oppfylt.
Søker med kvalifikasjonsbevis som tannlege fra en annen EØS-stat et annet EØS-land eller Sveits som ikke fyller vilkårene i § 5 eller § 6, har rett til autorisasjon eller lisens dersom vilkårene i forskriften vedlegg V er oppfylt.
Søker med kvalifikasjonsbevis som jordmor fra Den tidligere tyske demokratiske republikk, Romania eller Polen, har kun rett til autorisasjon eller lisens som jordmor dersom vilkårene i forskriften vedlegg VI punkt 2 til 5 er oppfylt.

§ 8. Spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevisegen side

Søker har rett til godkjenning som spesialist innen medisin eller odontologi dersom
  1. spesialiteten er godkjent som spesialitet i Norge
  2. søkeren har autorisasjon eller lisens som henholdsvis lege eller tannlege etter § 5, § 6 eller § 7, og
  3. søkeren fremlegger kvalifikasjonsbevis som henholdsvis er omhandlet i forskriften vedlegg II punkt 5.1.2 og 5.1.3 for spesialist innen medisin og punkt 5.3.3 for spesialist innen en avgrenset del av de odontologiske fagområder.
Søker som fremlegger kvalifikasjonsbevis som spesialist innen medisin eller odontologi som ikke svarer til de titler som fremgår av første ledd, har rett til spesialistgodkjenning dersom vedkommende fremlegger en bekreftelse fra myndighetene i den avtalestaten som har utstedt kvalifikasjonsbeviset. Bekreftelsen skal opplyse om at spesialistutdanningen er i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og at kvalifikasjonsbeviset kan likestilles med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i dette direktiv.

§ 9. Spesialistgodkjenning på grunnlag av ervervede rettigheteregen side

Søker med kvalifikasjonsbevis for spesialistkompetanse som ikke er nevnt i forskriften vedlegg II, har rett til spesialistgodkjenning innen medisin eller odontologi dersom
  1. kvalifikasjonsbevis enten ble utferdiget før, eller gjelder en utdanning påbegynt
    1. før tidspunktet i forskriften vedlegg II punkt 5.1.2 og 5.1.3 for spesialist innen medisin, eller
    2. før tidspunktet i forskriften vedlegg II punkt 5.3.3 for spesialist innen odontologi, og
  2. søkeren fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha arbeidet innen den aktuelle spesialiteten sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.
Søker med kvalifikasjonsbevis tildelt i Spania til leger som fullførte sin spesialistutdanning før 1. januar 1995, har rett til spesialistgodkjenning selv om denne utdanningen ikke oppfyller minstekravene for utdanning i direktivets artikkel 25, dersom dette beviset ledsages av en attest utstedt av ansvarlig spansk myndighet. Attesten skal bekrefte at søkeren har bestått eksamen i særlig faglig kompetanse, jf. spansk kongelig anordning 1497/99.
Søker med kvalifikasjonsbevis tildelt i Spania til leger som fullførte sin spesialistutdanning før 1. januar 1995, har rett til spesialistgodkjenning selv om denne utdanningen ikke oppfyller minstekravene for utdanning i direktivets artikkel 25, dersom dette beviset ledsages av en attest utstedt av kompetent spansk myndighet. Attesten skal bekrefte at søkeren har bestått eksamen i særlig faglig kompetanse, jf. spansk kongelig anordning 1497/99.

§ 10. Godkjenning som spesialist i allmennmedisinegen side

Søker har rett til godkjenning som spesialist i allmennmedisin dersom søkeren
  1. har autorisasjon eller lisens som lege i samsvar med § 5 eller § 6, og
  2. fremlegger slikt bevis som nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.4.
Med bevis som kreves i første ledd bokstav b likestilles attest fra en avtalestat som bekrefter at søkeren på det referansetidspunktet som er nevnt i forskriften vedlegg II punkt 5.1.4
  1. var etablert på avtalestatens område som lege etter bestemmelsene i direktiv 2005/36/EF artikler 21 om automatisk anerkjennelse eller 23 om ervervede rettigheter, og
  2. hadde rett til å virke som allmennpraktiserende lege med rett til trygderefusjon, uten å ha oppnådd formelle kvalifikasjoner på referansetidspunktet som nevnt i vedlegg II punkt 5.1.4.

§ 11. Driftskonsesjon til apotekegen side

Søker som har gjennomgått utdanning til provisorfarmasøyt, farmasøytisk kandidat, i en annen EØS-stat eller i Sveits og som oppfyller vilkårene i § 5 eller § 6, skal få sin utdanning lagt til grunn som tilsvarende norsk provisorfarmasøytutdanning ved søknad om driftskonsesjon til å drive apotek her i landet.
Stilles det i tilknytning til driftskonsesjon krav om tjeneste i norsk apotek, skal også tilsvarende praksis i en annen EØS-stat eller i Sveits legges til grunn.

§ 12. Godkjenning av søker som ikke oppfyller vilkårene i kapitletegen side

Søknad om godkjenning til et yrke hvor utdanningen er harmonisert, men søkeren ikke oppfyller vilkårene for automatisk godkjenning etter § 5 til § 11, skal vurderes etter § 13 og § 15 dersom følgende vilkår er oppfylt:
  1. Det er særlige og unntaksvise årsaker til at søkeren ikke oppfyller vilkårene i § 5 til § 11.
  2. Søknaden gjelder en av følgende situasjoner:
    • Søkeren har utdanning til yrket det søkes godkjenning for, men mangler tilstrekkelig yrkeserfaring til å påberope seg ervervede rettigheter, jf. direktivet artikkel 10 bokstav b.
    • Søkeren har relevant godkjenning som lege- eller tannlegespesialist, jf. direktivet artikkel 10 bokstav d.
    • Søkeren er spesialsykepleier uten utdanning i alminnelig sykepleie, jf. direktivet artikkel 10 bokstav f.

Kapittel 3. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for ikke-harmoniserte utdanninger

§ 13. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevisegen side

Søker har rett til autorisasjon eller lisens som ambulansearbeider, apotektekniker, audiograf, bioingeniør, ergoterapeut, fotterapeut, fysioterapeut, helsefagarbeider, helsesekretær, hjelpepleier, kiropraktor, klinisk ernæringsfysiolog, manuellterapeut, naprapat, omsorgsarbeider, optiker, ortopediingeniør, ortoptist, osteopat, paramedisiner, perfusjonist, psykolog, radiograf, reseptarfarmasøyt, tannhelsesekretær, tannpleier, tanntekniker eller vernepleier, dersom søkeren fremlegger kvalifikasjonsbevis som kreves i en annen avtalestat for der å kunne utøve et av overnevnte lovregulerte yrker.
Utdanning på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i forskriftens vedlegg I bokstav a gir ikke rett til autorisasjon eller lisens etter første ledd dersom den norske utdanningen er på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i vedlegg I bokstav e.
Søker som omfattes av § 12 har tilsvarende rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne bestemmelsen og § 15.

§ 14. Særlige krav som kan stilles når et yrke ikke er lovregulert i landet søker kommer fraegen side

Søker som har utøvd ett av yrkene nevnt i § 13 første ledd i en avtalestat hvor yrket ikke er lovregulert, har rett til autorisasjon eller lisens når søker har utøvd yrket på heltid i minst ett år eller i en tilsvarende periode på deltid, i løpet av de siste ti årene. Søkeren må fremlegge bevis på yrkeskvalifikasjoner som dokumenterer at innehaveren er forberedt til å utøve det aktuelle yrket. § 13 annet ledd gjelder tilsvarende.
Yrkeserfaring som nevnt i første ledd kreves ikke når det søkes om autorisasjon eller lisens på bakgrunn av en lovregulert utdanning på kvalifikasjonsnivåer beskrevet i vedlegg I, bokstav b, c, d eller e.

§ 15. Særlige krav som kan stilles på grunn av utdanningens varighet, innhold og nivåegen side

Helsedirektoratet kan kreve at søker gjennomgår enten en prøveperiode på høyst tre år under veiledning eller består en egnethetsprøve dersom
  1. søkers utdanning er vesentlig forskjellig fra den utdanning som gis for det aktuelle yrket i Norge, eller
  2. det aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i søkers hjemstat, og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig forskjellige fra søkers utdanning.
Utdanning som nevnt i første ledd er vesentlig forskjellig fra søkers utdanning når søker mangler kunnskap på områder som er avgjørende for utøvelsen av yrket og søkers utdanning viser viktige forskjeller med hensyn til varighet eller innhold sammenlignet med utdanning som kreves i Norge.
Med prøveperiode menes utøvelse av et lovregulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av dette yrket. Perioden med praksis under tilsyn skal underlegges en vurdering. En slik tilsynsperiode suppleres eventuelt med ytterligere utdanning.
Med egnethetsprøve menes en prøve av søkers faglige kunnskaper for å vurdere søkerens evne til å utøve lovregulert yrke som nevnt i § 13. Prøven organiseres av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet skal utarbeide en liste over fag som, på grunnlag av en sammenligning mellom utdanning og opplæring som kreves i Norge og utdanning eller opplæring søker har, ikke dekkes av det eksamensbevis eller andre kvalifikasjonsbevis søker har. Egnethetsprøven skal ta hensyn til at søker er en kvalifisert yrkesutøver i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten. Prøven skal omfatte fag som velges fra listen, og som det er en vesentlig forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve det aktuelle yrket. Prøven kan også omfatte kunnskap om bestemmelser som gjelder for utøvelse av det aktuelle yrket i Norge. Søkeren skal gis mulighet til å ta egnethetsprøven senest seks måneder etter at direktoratet har bestemt at søkeren må ta en slik prøve.
Før vedtak om prøveperiode eller egnethetstest treffes må det vurderes om kunnskap søker har ervervet ved yrkeserfaring, helt eller delvis oppveier det vesentlige avviket i og mellom utdanningene.
Søker kan velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve. Helsedirektoratet skal likevel velge mellom prøveperiode eller egnethetsprøve i følgende tilfeller:
  1. for leger med medisinsk grunnutdanning, legespesialister, sykepleiere, tannleger, tannlegespesialister, jordmødre og farmasøyter som ikke fyller kravene til praksis for å erverve rettigheter som nevnt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv artiklene 23, 27, 33, 37, 39, 43 og 49,
  2. for godkjenning av relevant spesialitet for leger og tannleger, som kan fremvise formell dokumentasjon på at vedkommende er en spesialist som må ha deltatt i utdanning som leder til en tittel som nevnt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv vedlegg V punkt 5.1.1, 5.2.2, 5.3.2, 5.4.2, 5.5.2, 5.6.2 og 5.7.1,
  3. for søkere som har yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland som er anerkjent av en annen EØS-medlemsstat eller Sveits og som kan dokumentere tre års praksis i det relevante yrket fra denne staten.

Kapittel 4. Midlertidig tjenesteyting

§ 16. Utøvelse av midlertidig tjenesteytingegen side

Søker som skal utøve yrke som nevnt i helsepersonelloven § 48 første ledd eller som spesialist etter helsepersonelloven § 51, og som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller i Sveits med det formål å utøve samme lovregulerte yrke der, har rett til å tilby tjenester innen dette yrket under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Dersom yrket ikke er lovregulert der tjenesteyter er etablert, har vedkommende rett til å tilby sine tjenester under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, dersom vedkommende lovlig har utøvet yrket i etableringsstaten i minst ett av de siste ti år.
Tjenesteytingens midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak på bakgrunn av ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.
Tjenesteyter som ønsker refusjon fra trygden skal underrette trygdeetaten om tjenesten. Dersom behovet for omgående behandling medfører at tjenesteyteren ikke får gitt slik underretning, skal underretning gis så snart som mulig etter at tjenesten er utført.
Før en yrkesutøver tilbyr tjenester i samsvar med første ledd, skal vedkommende underrette Helsedirektoratet om tjenestens art og varighet. Underretningen skal fornyes for hvert år tjenesteyter ønsker å utøve yrket.

§ 17. Krav til dokumentasjonegen side

Første gang tjenesten ytes, eller dersom det senere foreligger en vesentlig endring av de forhold som omhandles i dokumentene, skal tjenesteyteren dokumentere
  1. identitet og nasjonalitet
  2. at vedkommende er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller i Sveits med det formål å utøve den aktuelle virksomheten og at det på tidspunktet for utstedelsen ikke er forbudt for vedkommende å praktisere, heller ikke midlertidig
  3. yrkeskvalifikasjoner og
  4. å ha utøvd den aktuelle virksomheten i minst ett av de siste ti årene, dersom yrket ikke er lovregulert i det land tjenesteyter har etablert sin virksomhet.
Søker som skal drive selvstendig virksomhet skal legge frem informasjon om forsikringsdekning for yrkesansvar som gjelder virksomhet i Norge.

§ 18. Saksbehandling og kontroll av yrkeskvalifikasjoneregen side

Helsedirektoratet kan kontrollere tjenesteyterens yrkeskvalifikasjoner før tjenesten ytes første gang dersom dette anses nødvendig for å unngå alvorlig skade på pasienters helse og kontrollen ikke går ut over det som er nødvendig for formålet. Dette gjelder likevel ikke yrkeskvalifikasjonene til lege, tannlege, sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt som godkjennes etter kapittel 2.
Helsedirektoratet skal beslutte og informere tjenesteyter om yrkeskvalifikasjonene vil bli kontrollert eller ikke innen en måned etter å ha mottatt nødvendig dokumentasjon og i alle fall ikke senere enn to måneder etter. Blir beslutningen fattet senere enn en måned etter, skal tjenesteyter underrettes om årsaken til dette og når beslutningen vil foreligge.
Tjenesteyter som ikke har mottatt informasjon om beslutning om kontroll av yrkeskvalifikasjoner innen to måneder etter at Helsedirektoratet mottok nødvendig dokumentasjon, har rett til å utøve yrket.
Dersom tjenesteyterens kvalifikasjoner kontrolleres, skal tjenesteyter underrettes om resultatet av kontrollen. Tjenesteyter har rett til å utøve yrket senest tre måneder etter at Helsedirektoratet mottok nødvendig dokumentasjon og senest en måned etter at Helsedirektoratet besluttet å kontrollere kvalifikasjonene.
Dersom det foreligger en vesentlig forskjell mellom tjenesteyters yrkeskvalifikasjoner og de krav som stilles i norsk utdanning, og denne forskjellen kan være til skade for pasientsikkerheten, skal tjenesteyter tilbys å dokumentere sine kunnskaper ved en egnethetsprøve. Tilbudt egnethetsprøve må bestås før midlertidig tjeneste kan utøves.
Tjenesteyter som ikke har fått tilbud om en egnethetsprøve innen en måned etter at Helsedirektoratet besluttet at tjenesteyter må gjennomføre en egnethetsprøve, har rett til å utøve yrket.

§ 19. Informasjon til pasienteregen side

Tjenesteyter som benytter yrkestittelen fra en avtalestat vedkommende er etablert i eller benytter tittelen på sitt kvalifikasjonsbevis, skal gi pasientene skriftlig opplysning om
  1. navnet på og adressen til tilsynsmyndigheten i det land vedkommende er etablert, dersom virksomheten er lovregulert der, og
  2. forsikringsdekning eller andre former for personlig eller kollektiv sikkerhetsstillelse med hensyn til yrkesansvar.
Relevant myndighet skal sikre utveksling av informasjon som er nødvendig for at klager fra pasienter skal bli fulgt opp på en riktig måte.

§ 20. Krav til yrkesutøvelsenegen side

Helsepersonelloven gjelder for helsepersonell som etter bestemmelsene i dette kapitlet har rett til midlertidig å utøve yrke som helsepersonell i Norge.

Kapittel 5. Profesjonskort

§ 20a. Rett til profesjonskortegen side

En yrkesutøver som er lovlig etablert i en EØS-stat som fysioterapeut, sykepleier eller provisorfarmasøyt har rett til å få utstedt profesjonskort etter søknad.
Et profesjonskort er et elektronisk sertifikat som bevis for at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for etablering eller midlertidig tjenesteyting i en EØS-stat. Kortet erstatter dokumentasjon og godkjenning av yrkesmessige kvalifikasjoner ved etablering etter kapittel 2 og 3 eller ved midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4.
Yrkesutøveren skal benytte IMI ved søknaden.
Søknad om profesjonskort for yrkesutøvere som har utdannet eller etablert seg i Norge og som ønsker å utøve sitt yrke i en annen EØS-stat, behandles etter reglene i denne forskriften § 20b til § 20d. Søknad om profesjonskort for yrkesutøvere som har utdannet eller etablert seg i en annen EØS-stat og som ønsker å utøve sitt yrke i Norge, behandles etter reglene i denne forskriften § 20e.
Vedtak eller manglende vedtak etter dette kapitlet, kan påklages etter § 21a.

§ 20b. Etablering som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut i en annen EØS-stategen side

En yrkesutøver som har utdannet seg i Norge som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut, kan søke om profesjonskort for etablering i en annen EØS-stat.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves av den aktuelle vertsstaten. Helsedirektoratet skal bekrefte at den fremlagte dokumentasjonen er gyldig og autentisk. Dersom det foreligger rimelig tvil om dokumentasjonen er gyldig og autentisk, kan direktoratet be utstederen om å verifisere eller be yrkesutøveren om å levere bekreftede kopier.
Helsedirektoratet sender søknaden med bekreftelse til ansvarlige myndigheter i den eller de landene der søkeren ønsker å utøve sitt yrke. Direktoratet skal samtidig informere søkeren om søknadens status.
Helsedirektoratet skal behandle søknaden innen en måned etter at søknaden er mottatt. Dersom direktoratet har opplyst søkeren om at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, jf. § 21 andre ledd, skal søknaden behandles innen en måned etter at all nødvendig dokumentasjon er mottatt.

§ 20c. Midlertidig tjenesteyting som fysioterapeut i en annen EØS-stategen side

En yrkesutøver som er lovlig etablert i Norge som fysioterapeut kan søke om profesjonskort for midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat. Slike søknader skal behandles etter reglene i § 20b andre til fjerde ledd.

§ 20d. Midlertidig tjenesteyting som sykepleiere og provisorfarmasøyter i en annen EØS-stategen side

En yrkesutøver som er lovlig etablert i Norge som sykepleier eller provisorfarmasøyt, kan søke om profesjonskort for midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves av den aktuelle vertsstaten.
Profesjonskortet utstedes av Helsedirektoratet og sendes til de ansvarlige myndighetene i den eller de statene der søkeren ønsker å utøve sitt yrke. Direktoratet skal samtidig informere søkeren om søknadens status.
Helsedirektoratet skal behandle søknaden innen en måned etter at søknaden er mottatt. Dersom direktoratet har opplyst søkeren om at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, skal søknaden behandles innen tre uker etter at all nødvendig dokumentasjon er mottatt.
Profesjonskort utstedt etter denne bestemmelsen gjelder for 18 måneder. Dersom yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i et annet land enn profesjonskortet ble utstedt for eller som ønsker å utøve sitt yrke lenger enn 18 måneder, kan yrkesutøveren søke om forlengelse. Yrkesutøveren må levere dokumentasjon hvis det har skjedd noen endringer siden kortet ble utstedt.

§ 20e. Yrkesutøvere som ønsker å utøve sitt yrke i Norgeegen side

En yrkesutøver som har utdannet seg i en annen EØS-stat som sykepleier, provisorfarmasøyt eller fysioterapeut og som ønsker å utøve sitt yrke i Norge, kan søke om profesjonskort for etablering eller midlertidig tjenesteyting.
Søkeren skal legge frem slik dokumentasjon som kreves etter kapittel 2, 3 eller 4.
Helsedirektoratet utsteder profesjonskort basert på slike søknader når de oversendes fra ansvarlige myndigheter i det landet der søkeren er utdannet. Dersom det foreligger rimelig tvil, kan Helsedirektoratet kreve ytterligere opplysninger eller bekreftede kopier fra de ansvarlige myndighetene som har oversendt søknaden.
Søknaden kan avslås dersom Helsedirektoratet ikke mottar nødvendig dokumentasjon.
Ved søknad om profesjonskort for sykepleier eller provisorfarmasøyt, skal Helsedirektoratet innen en måned etter at søknaden er oversendt fatte vedtak om avslag eller utstedelse av profesjonskort. Ved søknad om profesjonskort som fysioterapeut, skal Helsedirektoratet innen to måneder etter at søknaden er oversendt fatte vedtak om avslag eller utstedelse av profesjonskort eller om prøveperiode eller egnethetsprøve etter § 15 eller § 18 femte ledd.
Direktoratet kan i den enkelte sak forlenge fristen i femte ledd med inntil to uker dersom det er behov for dette for å kunne vurdere søknaden. Fristen kan i særlige tilfeller forlenges ytterligere med inntil to uker dersom det er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. Hvis fristen forlenges skal dette begrunnes og søkeren skal informeres.
Hvis Helsedirektoratet ikke fatter vedtak innen fristen etter femte jf. sjette ledd, skal profesjonskortet utstedes automatisk via IMI.
Arbeidsgivere, kunder, pasienter, offentlige kontorer og andre interesserte aktører skal ha adgang til å kontrollere ektheten og gyldigheten av et profesjonskort.
Dersom søkeren også har søkt om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller 3 eller sendt en melding om midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4, skal Helsedirektoratet behandle denne søknaden så snart som mulig i etterkant av vedtaket om profesjonskort.

Kapittel 6. Felles saksbehandlingsregler

§ 21. Behandling av søknadegen side

Helsedirektoratet fatter vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter forskriften.
Helsedirektoratet skal bekrefte å ha mottatt søknad innen en måned etter at den ble mottatt. Søker skal informeres om hvilke dokumenter som eventuelt mangler. Søknad skal avgjøres så snart som mulig, og senest tre måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt. Når Helsedirektoratet mottar søknader om profesjonskort som er sendt fra ansvarlige myndigheter i en annen EØS-stat, gjelder egne frister etter § 20e femte og sjette ledd.
For søknad etter kapittel 3 er fristen senest fire måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt.

§ 21a. Klage på vedtak og manglende vedtakegen side

Vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller kapittel 3 kan påklages til Statens helsepersonellnemnd.
Følgende vedtak eller manglende vedtak kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten:
  1. oversittelse av frister fastsatt i denne forskriften ved manglende vedtak om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter kapittel 2 eller kapittel 3
  2. vedtak om å kontrollere kvalifikasjonene og pålegge egnethetsprøve ved midlertidig tjenesteyting etter § 18
  3. varsling til andre land etter § 28.

§ 22. Nekting av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenningegen side

Selv om vilkårene i kapitlene 2 og 3 er oppfylt, har søker ikke rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall.

§ 23. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av utdanning ervervet i et tredjelandegen side

Søker har rett til å få sin søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning vurdert etter forskriften kapittel 3 dersom vedkommende har kvalifikasjonsbevis utstedt i et tredjeland, oppfyller direktivets minstekrav til utdannelse og har minst tre års attestert yrkeserfaring fra en avtalestat som har anerkjent beviset.
Søker som ikke har yrkeserfaring som nevnt i første ledd, og som fremlegger kvalifikasjonsbevis utstedt av et tredjeland vedlagt bekreftelse fra en EØS-stat eller Sveits på at dette landet har anerkjent beviset, skal ved søknad om autorisasjon, lisens eller godkjenning som spesialist få sin utdanning vurdert etter helsepersonelloven § 48a første ledd bokstav a eller c, § 49 eller § 51. Helsedirektoratet skal også vurdere yrkeserfaring bekreftet opparbeidet i en EØS-stat eller i Sveits.

§ 24. Språkkravegen side

Helsepersonell som får autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning eller som skal utøve midlertidig tjeneste i samsvar med kapittel 4, skal inneha de språkkunnskaper som er nødvendige for en forsvarlig yrkesutøvelse.
Arbeidsgiveren og helsepersonellet skal påse at språkkunnskapene er tilstrekkelige. Det samme gjelder for kommuner og regionale helseforetak når de inngår avtaler med privatpraktiserende helsepersonell om å yte tjenester på deres vegne.

§ 25. Informasjonegen side

Søker som ønsker autorisasjon i medhold av forskriften eller som melder fra om midlertidig tjenesteyting i samsvar med kapittel 4, skal henvende seg til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet skal sørge for at vedkommende får opplysninger om norsk lovgivning som har betydning for utøvelse av yrket.
Informasjon om EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv kan også fås hos Helsedirektoratet.

§ 26. Dokumentasjon ved søknadegen side

Helsedirektoratet kan kreve at den som søker om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fremlegger
  1. bevis for søkerens identitet og nasjonalitet
  2. kopi av bekreftelse på yrkeskvalifikasjoner eller bevis for formelle kvalifikasjoner som gir adgang til det aktuelle yrket
  3. attest for yrkeserfaring der det følger av forskriften
  4. opplysninger om suspensjon, begrensninger i eller tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på grunn av alvorlig yrkesmessig feilhandling, strafferettslig reaksjon eller andre forhold
  5. en attest fra ansvarlig myndighet i søkerens hjemstat som slår fast at den aktuelle dokumentasjon på formelle kvalifikasjoner er slik som det går frem av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.
Dokumentene som nevnt i bokstav d skal ikke være eldre enn tre måneder. Dersom relevant avtalestat ikke utsteder de nødvendige dokumenter, kan disse erstattes av en attest som dokumenterer en forsikring på ære og samvittighet gitt av søkeren for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet, en notarius publicus eller et kvalifisert bransjeorgan i vedkommende stat.
Søkeren skal på anmodning gi opplysninger som er nødvendige for å slå fast om utdanningen er vesentlig forskjellig fra norsk utdanning. Der det ikke er mulig for søkeren å legge frem opplysningene, skal kontaktpunkt, ansvarlig myndighet eller annet relevant organ i den staten yrkeskvalifikasjonene er ervervet, oppgis.
Ved begrunnet tvil kan Helsedirektoratet kreve en bekreftelse fra ansvarlig myndighet i en annen EØS-stat eller i Sveits på gyldigheten av utstedt kvalifikasjonsbevis og på at søkeren oppfyller de utdanningskrav som er fastsatt i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.
Ved begrunnet tvil og der kvalifikasjonsbeviset omfatter utdanning helt eller delvis ved en institusjon som er lovlig etablert på territoriet til en annen EØS-stat eller Sveits, kan Helsedirektoratet undersøke om
  1. utdanningsforløpet ved institusjonen som gav utdanningen har vært formelt sertifisert av utdanningsmyndigheten i en EØS-stat eller i Sveits
  2. de utstedte kvalifikasjonsbevis samsvarer med de bevis som den aktuelle EØS-staten eller Sveits utsteder for tilsvarende utdanning
  3. kvalifikasjonsbevis gir de samme yrkesmessige rettigheter på territoriet til den avtalestaten hvor kvalifikasjonsbeviset ble ervervet.

§ 27. Bruk av tittelegen side

Helsepersonell som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter forskriften, skal bruke den norske yrkestittelen som svarer til vedkommende yrke.
Ved midlertidig tjenesteyting etter kapittel 4 skal helsepersonellet benytte yrkestittelen fra den avtalestaten vedkommende er etablert, dersom slik tittel finnes. Tittelen skal angis på denne statens språk på en slik måte at forveksling med norsk tittel unngås. Dersom det ikke finnes noen yrkestittel i denne staten, skal tittelen på kvalifikasjonsbeviset anvendes. Helsepersonell som midlertidig har rett til å utøve yrke som lege, legespesialist, tannlege, tannlegespesialist, sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, kan bruke norsk yrkestittel. Er tjenesteyters kvalifikasjoner kontrollert etter § 18, skal norsk tittel benyttes.

§ 28. Varsling til andre landegen side

Dersom en yrkesutøver her i landet har fått begrenset retten til å utøve yrket, skal Statens helsetilsyn varsle ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-stater. Varslingen skal inneholde informasjon om
  1. identiteten til yrkesutøveren,
  2. hvilket yrke det gjelder,
  3. hvilken myndighet som har fattet vedtaket,
  4. omfanget av vedtaket, og
  5. hvilken periode vedtaket gjelder.
Varslingen skal skje innen tre dager etter vedtaket eller dommen. Dersom begrensningen eller forbudet mot å utøve yrket opphører eller dersom vedtaket eller dommen er opphevet, skal ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-stater underrettes om dette innen tre dager.
Yrkesutøveren skal straks informeres om varslingen. Varslingen kan påklages etter § 21a.
Varslings- og informasjonsplikten etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende overfor ansvarlige myndigheter i Sveits dersom yrkesutøveren har yrkesmessig tilknytning til Sveits.
Dersom Statens helsetilsyn eller politiet ikke varsler kan Helsedirektoratet varsle i stedet etter reglene i denne bestemmelsen.

§ 29. Utstedelse av bekreftelse til bruk i en annen EØS-stategen side

Helsedirektoratet skal etter forespørsel fra helsepersonell som vil søke om godkjenning av kvalifikasjonsbevis eller gi melding om midlertidig tjenesteyting i en annen EØS-stat eller i Sveits, utferdige bekreftelse på at yrkesutøveren etter lovgivningen har rett til å utøve yrket og eventuelt har bevis som spesialist eller allmennpraktiserende lege. Helsedirektoratet gir etter forespørsel bekreftelse på at lege som omfattes av § 10 har rett til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege med refusjon fra folketrygden uten å ha oppnådd slikt bevis som omhandlet i § 10 annet ledd bokstav b.
Bekreftelsen etter første ledd kalles tilbake dersom yrkesutøverens autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning senere tilbakekalles, suspenderes eller retten til å rekvirere legemidler innskrenkes. Det samme gjelder dersom vedkommende frivillig gir avkall på sin autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller sin rett til å forskrive legemidler.

§ 30. Utfyllende regleregen side

Helsedirektoratet kan gi utfyllende bestemmelser om innhold, organisering og gjennomføring av prøveperiode og egnethetsprøve i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.

§ 31. Nordiske statsborgereegen side

For statsborgere fra Danmark, Finland, Island og Sverige suppleres forskriften av overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer.

§ 32. Ikrafttredelseegen side

Forskriften trer i kraft 1. november 2008. Fra samme tid oppheves forskrift 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen).

Vedlegg I – Kvalifikasjonsnivåer

Vedlegg II – Godkjenning ved harmoniserte utdanninger gjelder med oppføringer som fremgår av vedlegget

Vedlegg III – ervervede rettigheter for søker med utdanning fra det tidligere Øst-Tyskland, det tidligere Tsjekkoslovakia, det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia

Vedlegg IV – særlig ervervede rettigheter for sykepleiere fra Polen og Romania

Vedlegg V – særlig ervervede rettigheter for tannleger

Vedlegg VI – særlig ervervede rettigheter for jordmødre

Merknader

Til «Kapittel 1. Innledende bestemmelser»

Til «§ 2. Virkeområde»

Til «§ 4. Ordforklaringer»

Til «Kapittel 2. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning ved harmoniserte utdanninger»

Til «§ 5. Autorisasjon og lisens på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»

Til «§ 8. Spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»

Til «§ 10. Godkjenning som allmennpraktiserende lege»

Til «§ 12. Autorisasjon og lisens til søker som ikke oppfyller vilkårene i kapitlet»

Til «Kapittel 3. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for ikke-harmoniserte utdanninger»

Til «§ 13. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av kvalifikasjonsbevis»

Til «§ 15. Særlige krav som kan stilles for autorisasjon på grunn av utdanningens varighet, innhold og nivå»

Til «Kapittel 4. Midlertidig tjenesteyting»

Til «§ 16. Utøvelse av midlertidig tjenesteyting»

Til «§ 17. Krav til dokumentasjon»

Til «§ 19. Informasjon til pasienter»

Til «§ 20. Krav til yrkesutøvelsen»

Til «Kapittel 5. Felles saksbehandlingsregler»

Til «§ 23. Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning på grunnlag av utdanning ervervet i et tredjeland»

Til «§ 24. Språkkrav»

Til «§ 26. Dokumentasjon ved søknad»