Lovspeil

Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om arv og dødsboskifte

Denne siden viser Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om arv og dødsboskifte i en brukervennlig struktur med kapitler, paragrafer og stabile lenker til hver bestemmelse.

Dokumenttype
Lov
Kilde
Lovdata
Departement
Justis- og beredskapsdepartementet
I kraft
1936-01-01
Sist importert
17. juni 2026
Sist oppdatert i kilde
25. august 2021
Rettsområde
Familie-, person- og barnerett, Arv, Familie-, person- og barnerett, Skifte, Internasjonal rett, Internasjonal privatrett, Internasjonal rett, Konvensjoner. Overenskomster
Vis på Lovdata ↗

I. Arv og testament.

Art 1.

Bestemmelsene i denne konvensjonen anvendes på spørsmål om arv og testament etter en person som ved sin død var statsborger og var bosatt i en kontraherende stat, om ikke annet følger av Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 650/2012 om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer samt anerkjennelse og fullbyrdelse av bekreftede dokumenter i samband med arv og om innføring av et europeisk arvebevis.

Art 2.

Når arvelateren ikke har bestemt noe annet etter artikkel 3, anvendes på spørsmål om rett til arv etter ham eller henne, loven i den kontraherende staten der han eller hun ved sin død var bosatt.
Om det unntaksvis fremgår av alle omstendigheter i saken at den avdøde ved sin død åpenbart hadde en nærmere tilknytning til en annen kontraherende stat enn til den staten hvis lov skulle anvendes i samsvar med første ledd, skal loven i den andre staten anvendes på spørsmålet om rett til arv.

Art 3.

En arvelater kan fastsette at retten til arv etter ham eller henne skal følge loven i den kontraherende staten der hun eller han ved tidspunktet for fastsettelsen eller ved sin død er statsborger.
En arvelater som er statsborger i flere kontraherende stater, kan velge loven i en av de statene der han eller hun er statsborger ved tidspunktet for fastsettelsen eller ved sin død.
Om arvelateren har fastsatt at loven i en ikke-kontraherende stat skal anvendes, prøves gyldigheten av fastsettelsen i hver kontraherende stat etter de alminnelige reglene som gjelder der.

Art 3a.

Fastsettelse av lovvalg skal gis i den formen som gjelder for et testament for å være gyldig eller fremgå av vilkårene i et testament. Et tilbakekall av fastsettelsen skal for å være gyldig gjøres i den formen som gjelder for tilbakekall av et testament. Ved prøving av om fastsettelsen eller tilbakekallet er gyldig vises det til artikkel 8.

Art 3b.

En kontraherende stat kan bestemme at en fastsettelse av lovvalg etter artikkel 3, av en arvelater bosatt i den staten ved tidspunktet for fastsettelsen, bare gjelder for arvelaterens ektefelle eller samboer ved et dødsboskifte i denne staten, dersom fastsettelsen er meddelt denne ektefellen eller samboeren.

Art 4. (Opphevet)

Opphevet ved overenskomst 9 des 1975.

Art 5. (Opphevet)

Art 6. (Opphevet)

Art 7. (Opphevet)

Art 8.

Arvelaterens testament anses med hensyn til formen som gyldig når det tilfredsstiller formkravene i loven på det stedet der testamentet ble opprettet eller der testator hadde sin bopel enten ved opprettelsen eller ved sin død, eller i en stat som testator var statsborger av enten ved opprettelsen eller ved sin død. For så vidt testamentet angår fast eiendom, skal det med hensyn til formen også anses gyldig når det tilfredsstiller formkravene i loven på det stedet der eiendommen ligger.
Reglene i første ledd får tilsvarende anvendelse ved endring eller tilbakekall av testament. Tilbakekallet skal med hensyn til formen også anses gyldig når det fyller kravene i lovgivning der det tilbakekalte testamentet etter reglene i første ledd var gyldig med hensyn til formen.
Hadde testator etter loven i en ikke-kontraherende stat domisil i denne staten, kan dette påberopes istedenfor bopel i de tilfelle som omfattes av første og annet ledd.
Oppstår det for øvrig etter første, annet eller tredje ledd spørsmål om å anvende loven i en ikke-kontraherende stat, anvendes i stedet de alminnelige regler som gjelder på dette området i hver kontraherende stat.

Art 9.

Et spørsmål om arvelaterens kompetanse til å opprette eller utilbakekalle et testament bedømmes etter loven i den kontraherende staten hvis lov etter artikkel 2 eller 3 skal anvendes på spørsmål om rett til arv etter den døde. Arvelateren skal også anses å ha hatt kompetanse til å opprette eller tilbakekalle testamentet om han eller hun hadde slik kompetanse etter loven i den kontraherende staten hvor han eller hun ved tidspunktet for opprettelsen eller tilbakekallet var bosatt. Om arvelateren ved det aktuelle tidspunktet var bosatt i en ikke-kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder i hver kontraherende stat.

Art 10.

Et spørsmål om testamentets eller tilbakekallets ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand eller på grunn av svik, villfarelse, tvang eller annen utilbørlig påvirkning bedømmes etter loven i den av statene hvor testator var bosatt da testamentet blev opprettet eller tilbakekalt. Om testator ved det aktuelle tidspunktet var bosatt i en ikke- kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder i hver kontraherende stat.

Art 11.

Om en statsborger i en kontraherende stat ved sin død var bosatt i Finland eller Sverige, skal den der gjeldende loven anvendes i spørsmål om testamentsklander (en arving som vil angripe et testaments gyldighet, må reise sak innen en viss tid etter at testamentet er forkynt for ham).
Bestemmelser i norsk lov om at retten etter et testament og innvendinger mot gyldigheten av et testament skal gjøres gjeldende innen visse frister, får også anvendelse på et testament etter en statsborger i en annen av statene, såfremt han eller hun ved dødsfallet var bosatt i Norge.

Art 12.

Om arvelateren har inngått en arvepakt, gitt en dødsgave eller det er gitt avkall på arv overfor arvelateren, skal avtalens eller gavens bindende virkning bedømmes etter den statens lov som ved tidspunktet for avtalen eller gaven etter artikkel 2 eller 3 gjaldt for retten til arv etter ham eller henne.
Det samme gjelder spørsmål om midler som en arving har mottatt av arvelateren mens denne levde, skal anses som forskudd på arv.
Om et spørsmål oppstår etter første eller andre ledd om anvendelse av loven i en ikke-kontraherende stat, anvendes de alminnelige reglene som gjelder dette i hver enkelt kontraherende stat.

Art 13.

De særlige regler som i nogen av statene gjelder om en arvings rett til fast eiendom med tilbehør, eller om en arvelaters adgang til ved testament å råde over sådan eiendom til fordel for enkelte arvinger, får anvendelse på eiendom i denne stat.
Retten til gjennem testament å treffe fideikommissariske forføininger over fast eiendom eller andre forføininger over fast eiendom til fordel for ufødte bedømmes likeledes efter loven i den stat hvor eiendommen ligger. På retten til å treffe sådanne forføininger over annet enn fast eiendom kommer denne konvensjon ikke til anvendelse.

Art 14.

Er der adoptivbarn efter en statsborger i en av statene, og er adopsjonsbevillingen gitt i en av disse stater med forbehold om rett for adoptanten til uten hinder av adopsjonen å råde over sine efterlatenskaper, skal dette forbehold ha gyldighet også i de andre stater.

Art 15. (Opphevet)

Art 16.

På spørsmål om foreldelse av retten til arv eller legat etter en arvelater anvendes loven i den stat som etter artikkel 2 eller 3 gjelder for retten til arv etter ham eller henne.

II. Arvelaterens gjeld.

Art 17.

På spørsmål om en arvings ansvar for gjeld etter en statsborger i en kontraherende stat eller for oppfyllelse av legat eller testamentarisk pålegg, anvendes loven i den kontraherende staten der han eller hun var bosatt ved sin død.

Art 18.

Preklusivt proklama som er utferdiget i boet, får ikke virkning for kjente fordringer, når fordringshaveren er bosatt i en av de andre statene og ikke i tide har fått særskilt underretning om proklamaet og dets virkning eller på annen måte har fått kjennskap til dette.

III. Skiftebehandling.

Art 19.

Behandlingen av et dødsbo og skifte mellom den avdødes arvinger og en gjenlevende ektefelle, skal når avdøde var statsborger i en kontraherende stat, foregå etter loven i den kontraherende staten der han eller hun ved sin død var bosatt, og skal høre under domstolene eller en annen myndighet i denne staten for så vidt loven henlegger behandlingen til retten eller myndigheten.
Har en gjenlevende ektefelle som er statsborger i en av statene, sittet i uskiftet bo, og boet skal skiftes, foregår behandlingen etter loven i den av statene hvor den gjenlevende er eller ved sin død var bosatt, og, i den utstrekning loven foreskriver det, under medvirkning av denne stats domstoler.
Behandlingen av boet skal også omfatte formue som finnes i de andre kontraherende statene.

Art 20.

En gjenlevende ektefelles rett til ved skifte å utta bestemte formuesgjenstander mot eller uten vederlag bedømmes etter den lov som etter artikkel 19 er bestemmende for behandlingen av boet. Det samme gjelder ektefellens adgang til ved skifte å få utsettelse med å utbetale en arvelodd mot at arvingen får panterett for sin fordring, likevel slik at panterett i formuesgjenstander som finnes i de andre statene, bare kan stiftes etter de reglene som gjelder der.

Art 21.

Tvist om retten til arv eller legat etter en som var statsborger i en av statene og var bosatt i en av dem, om en gjenlevende ektefelles rettigheter eller om en fordring som gjøres gjeldende mot dødsboet og ikke mot loddeierne personlig, hører under domstolene i den stat hvis lov etter artikkel 19 er bestemmende for behandlingen av boet.
Er partene enige, kan tvisten reises i en annen av statene medmindre boet er under behandling av domstol, testamentsfullbyrder, bobestyrer eller en av retten oppnevnt boutredningsman eller skiftesman, eller tvisten gjelder angrep på skiftet i et slikt bo. Sak om gyldigheten av et testament etter en arvelater som var bosatt i Finland eller Sverige (testamentsklander), kan ikke reises i de andre statene. Det samme gjelder angrep på skiftet efter en arvelater som var bosatt i Finland (klander).

Art 22.

Er der i en annen av statene enn den hvis lov er bestemmende for bobehandlingen, formuegjenstander som tilhører boet, skal domstolene i den stat hvor gjenstandene finnes, efter begjæring sørge for registrering og midlertidig bevaring av gjenstandene og for salg av gjenstander som ikke hensiktsmessig lar sig opbevare. For øvrig skal myndighetene i den sistnevnte stat efter begjæring yde bistand ved bobehandlingen i den utstrekning det kan kreves efter loven i denne stat.
Begjæringen kan rettes umiddelbart til vedkommende myndighet. Omkostningene kan, om fornødent, kreves betalt forskuddsvis. Skriftstykker som er avfattet på finsk eller islandsk, skal være ledsaget av bekreftet oversettelse til dansk, norsk eller svensk.
Er dødsfallet inntruffet i en annen stat enn den hvor den avdøde var bosatt, skal efterlatte eiendeler også uten begjæring tas i forvaring efter de på stedet gjeldende forskrifter.

Art 23.

Er et dødsbo som nevnt i artikkel 19 under behandling av bobestyrer i Danmark eller offentlig skiftebehandling i Island eller Norge, skal lovbestemmelser som innskrenker en fordringshavers adgang til tvangsfullbyrdelse overfor boet, også anvendes med hensyn til formuesgjenstander som finnes i en annen stat enn den hvor boet behandles. Dette gjelder dog ikke adgangen til å inndrive skatter eller andre offentlige avgifter som er pålagt i den staten hvor gjenstandene finnes, eller adgangen til å få dekning av gjenstander som fordringshaveren har panterett eller tilbakeholdsrett i.

Art 24.

Er et dødsbo som nevnt i artikkel 19 under behandling av bobestyrer i Danmark eller offentlig skiftebehandling i Island eller Norge, får bestemmelsene i artikkel 7 i konvensjonen om konkurs av 7. november 1933 tilsvarende anvendelse ved avgjørelsen av spørsmål om fortrinnsrett for fordringer.

Art 25.

Lovbestemmelser i en av statene om at tinglysning er nødvendig for at rettigheter som er erhvervet ved rettshandel eller ved utlegg eller utpantning, skal ha gyldighet overfor et dødsbo, kommer ikke til anvendelse på formuegjenstander som ved dødsfallet finnes i de andre stater.

Art 26.

Forsåvidt anvendelsen av foranstående bestemmelser avhenger av hvor en formuegjenstand finnes, skal en fordring som tilhørte arvelateren, ansees for å være i den stat hvis lov efter artikkel 19 er bestemmende for behandlingen av boet. Er fordringen knyttet til gjeldsbrev eller annet dokument hvis forevisning er nødvendig for å gjøre den gjeldende, ansees den dog for å være i den stat hvor dokumentet finnes.
Registrert skib eller luftfartøi ansees for å være i den stat hvor det har hjemsted.

IV. Almindelige bestemmelser.

Art 27.

Har en domstol i en av statene truffet avgjørelse om at et bo som nevnt i artikkel 19, skal behandles av domstol, skifterett, bobestyrer, testamentsfullbyrder eller boutredningsman, eller at det skal overlates til loddeierne selv, eller skiftes med medvirkning av en skiftesmann, er avgjørelsen bindende også i de andre statene.

Art 28.

Loven i den stat der anerkjennelse eller fullbyrding skal skje, gjelder ved anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser og forlik om rett til arv eller legat, om en gjenlevende ektefelles rettigheter, om dødsboskifte og om ansvar for en arvelaters gjeld.
Endret ved overenskomst 9 des 1975, men den tidligere art. 28 skal dog gjelde til konvensjonen 16 mars 1932 mellom de nordiske land om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer er opphevet og erstattet med nye regler. Konvensjonen av 1932 har nå betydning bare for dommer eldre enn fra 1978 og bare i forhold til Island.

Art 29.

Denne konvensjon kommer ikke til anvendelse når arvelateren er død før konvensjonens ikrafttreden, og heller ikke når en gjenlevende ektefelle har sittet i uskiftet bo og den først avdøde ektefelle er død før det nevnte tidspunkt.

Art 30.

Konvensjonen skal ratificeres, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i det danske Utenriksministeriums arkiv så snart skje kan.
Konvensjonen trer i kraft mellem de ratificerende stater den 1 januar eller den 1 juli som inntreffer når tre måneder er forløpet efterat minst tre av statene har deponert sine ratifikasjonsdokumenter. I forhold til senere ratificerende stater trer konvensjonen i kraft den 1 januar eller den 1 juli som inntreffer når tre måneder er forløpet fra deponeringen av ratifikasjonsdokumentet.
Enhver av statene kan i forhold til hver av de andre si op konvensjonen med en frist av ett år til ophør den påfølgende 1 januar eller 1 juli.